De flinke barnas sorg

FOTO: Wikimedia Commons

I et prestasjonssamfunn som hyller supermenneskene er det ikke rart at mange møter veggen. Men hvem tar vare på de som tilsynelatende ikke gjør det?

30. oktober  publiserte Dagens Næringsliv artikkelen «Superstudenten – minutt for minutt» under seksjonen: DN Talent. Artikkelen beskriver småbarnspappaen Peder (30) som ble best av 500 studenter fra 80 land på eliteskolen INSEAD. Forrige skoleår var kalenderen hans fylt opp med forelesninger, gruppearbeid, selvstudium og innleveringer. Kveldene ble brukt til babystell, parmiddager, fester reiser og trening. Skippertak var aldri noen løsning, og timeplanen var nøye planlagt med fargekoder. Dagens Næringsliv har til og med vært så hensynsfulle at de har publisert den tettpakkede timeplanen, til inspirasjon for oss andre dødelige. Men ingen steder i denne timeplanen står det at Peder skal slappe av, se på tv, lese en god bok, ta et bad eller bare sitte i ro med en kopp kaffe.

Samtidig viser TV Norge programmet «71 grader nord» hvor vi får følge supermennesker i god form som presser seg til det ytterste både fysisk og psykisk, men med et glitrende smil om munnen. For det er jo så «flott å være på tur» og «deilig å presse seg». Vi pepres med artikler om supermat, superkropp og supermennesker i jakten på det gode livet. Og veien til lykken – den finner du bare du er flink nok.

Presentasjonssamfunnet

Lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, Per Fugelli, har beskrevet prestasjonssamfunnet. For å være blant vinnerne må du fornye, perfeksjonere og effektivisere deg. Han beskriver en usynlig, men streng ånd som krever bedre og bedre kvalitet, større og større produktivitet, mer og mer kreativitet og fleksibilitet – hele tiden.

Psykiater og forfatter, Finn Skårderud, på sin side videreutvikler begrepet prestasjonsangst, og skriver om presentasjonsangstenSosiale medier har gjort det mulig å skape seg en identitet på internett, ved å presentere livet sitt på Facebook, blogger og bildedelingstjenester. Dette er en selektiv og som oftest positiv selvfremstilling, beregnet for det sosiale markedet. Her møtes man ikke som mennesker, men som perfekt fremstilte profiler, som gir akkurat nok informasjon om din sosiale og kulturelle kapital, dine gode treningsvaner og sunne måltider til at du fremstår som et veldannet, men sosialt vesen. Men dette øker også behovet for bekreftelser, og antall likes er med på å fortelle deg hvor bra livet ditt er. Angsten for å være frakoblet eller å ikke få tilstrekkelig med bekreftelser kan bli et reelt pyskisk problem.

Jeg ser ikke bare et prestasjonssamfunn men også et presentasjonssamfunn, hvor vi skal løpe fra sted til sted som laminerte og stadig oppdaterte CVer, med veltrent kropp og lavkarbomatpakken under armen.Gjerne med en bachelorgrad eller to på baken, og en aldri så liten mastergrad på toppen.

«De flinke barna»

Vi læres opp  fra barndommen av at det er bra å være flink, og hele vår samfunnspsykologi bygger på det. Slik oppdrar vi både barna og dyrene våre: «Kan du spise opp maten din? Så bra, du er så flink!» «Kan du hente denne pinnen? Det klarte du. Flink bisk!» «Hun er en flott jente, utrolig flink på skolen».

Skårderud skriver i sin bok «Uro – en reise i det moderne selvet» at han som psykoterapeut kjenner påfallende mange som har holdt 17. maitaler om Kongen og fedrelandet. Han snakker her om de flinke barna. De som «står på seierspaller og er høflige, har pene karaktertrekk og enda penere karakterbøker». Men hvor tar de energien fra? Han skriver at de flinke barna «kan utmerke seg gjennom sin ansvarsfølelse, sin evne til innlevelse og sin omsorg for andre». Alt dette er gode egenskaper, men hvilken glede har de selv av det? Vi er vant til å bli annerkjent for vår flinkhet, men Skårderud mener at denne dyktigheten etterhvert kan oppleves som en indre nødvendighet. Flink blir noe man er, og noe man må være for å være fornøyd med seg selv. Men hva skjer den dagen man ikke lenger orker å være så flink? Eller dersom man ikke blir sett eller annerkjent for sin flinkhet?

Skårderud beskriver en risiko for utviklingen av det den britiske barnelegen og psykoanalytikeren Winnicott kaller et falskt selv. Man utvikler en som-om-personlighet, og presenterer seg som noe annet en man egentlig er. Da er det greit å ha facebook og blogger, som legger til rette for at du kan presentere deg selv akkurat slik du vil.

«Jeg er så sliten»

Jeg kjenner de flinke barna godt. Jeg har vært et selv i mange år. Å løpe mellom jobb, skole, fritidsaktiviteter, trening, venner, kjæreste og studentorganisasjoner, for så å legge seg med dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort, er for meg et velkjent fenomen. Jeg ble anerkjent for min flinkhet, og hentet min selvtillitt i den. Jeg tråkket kanskje andre på tærne underveis, og utsatte kroppen min for mer kaffe enn en gjennomsnittelig kaffemaskin blir i løpet av en dag, men jeg kunne fortelle meg selv hver kveld hvor flink jeg hadde vært, og hvor langt jeg ville nå. Problemet var bare at jeg til slutt ble så sliten. Altfor sliten. For er kroppen vår skapt for å være så flink?

Artikler om at studenter bruker ritalin for å dope seg til bedre eksamensresultater  sier meg noe annet. Fastlege Gisle Roksund bekrefter det også i en kommentar i Varden, hvor han skriver at han opplever den reneste slitenhetsepedemi. Han skriver om friske, unge, trimmede, vakre, velstelte og yrkesaktive personer som er så friske, men likevel så slitne. Det er slitsomt å være så flink. Det kan faktisk være helt utmattende.

Men jeg tror mange av de flinke barna har vokst opp til å bli for rasjonelle til å få et skikkelig sammenbrudd. De analyserer og rasjonaliserer sine problemer, og tenker at dersom de gir opp nå blir det bare mer å gjøre senere. Skårderud peker på at de flinke barna alltid også er flinke pasienter, som rapporterer om fin utvikling og god fremgang. Kanskje føler de ikke at de har rett til å knekke heller, de som kommer fra et godt hjem, med god oppdragelse, og uten traumatiske opplevelser i barndommen. For hvem er de til å komme her og bryte sammen når det er så mange andre der ute som har det verre? Samfunnet har bygget opp systemer og ordninger som gjør at de aller fleste barna med problemer blir plukket opp underveis, og får profesjonell hjelp. Bloggere som står frem med anoreksi, og depresjoner får sin oppmerksomhet og støtte igjennom det. De tjener kanskje til og med penger på å skrive bøker om det etterpå.

Mens de flinke barna fortsetter å være flinke. Og kanskje er det deres sorg.

«De flinke barna klarer alt, og det er alt de klarer» – Finn Skårderud.

Kilder:

http://www.dn.no/talent/article2495590.ece

http://www.bladet.psykiskhelse.no/index.asp?id=31686

http://www.varden.no/meninger/på-dagsorden/jeg-er-sa-sliten-1.7586288

http://folk.uio.no/pfugelli/foredrag/arb_hjertemas.htm

Finn Skårderud: Uro – en reise i det moderne selvet. H. Aschehoug & Co, (1998). 

 

Reklamer

  1. Janne

    En fantastisk treffende beskrivelse av oss «flinke», Ingrid! Klem Janne

  2. Anne H.

    Skikkelig interessant, Ingrid!

  3. Takk for hyggelige tilbakemeldinger:)

  4. Gjenkjenner. Kan bare si – noen av oss innhentes av dette mange tiår etter. Flinkheten tar engang slutt, og da kan man møte en skikkelig vegg av et eller annet slag.
    Veldig bra at det skrives om dette.

  5. Pia

    Ja det er jo vanskelig å mot si. Men jeg kan bli i tvil om det er smitsomt å være flink, eller om det først blir udmattende når det ikke lenger er godt (nok) eller politisk korrekt å være som det føles mest rigtigt (å være flink)…….? Eller Kanskje jeg er en av de uhelbredeligt skadede….?

  6. Så bra at dette taes opp.

  7. Runa

    Takk for at du belyser dette. En lettelse å lese!

  8. Kristin

    Viktig at du skriver om dette!

  9. Birte

    «Flinke barn» er et viktig tema. Men hvilken kilde støtter denne påstanden: «… de aller fleste barna med problemer blir plukket opp underveis, og får profesjonell hjelp.»

  10. Spennende tema! Jeg for min del blogger om den andre siden av samme sak: Latskapen, som jeg tror er et langt større problem enn «de flinke barna som blir slitne, stakkars». At folk dauer av fedme og går personlig konkurs på grunn av manglende evne til å ta ansvar for livene sine, er en epedemi og et samfunnsproblem vi også må gripe fatt i. Vi må ta problemet med folk som «går på veggen» på alvor også, og det handler vel til syvende og sist om kunnskap også det. Som en muskel må restitueres, må også hjernen restitueres fra tid til annen.

    http://intervensjon.wordpress.com/2012/11/06/tidsklemma-latskapens-pandemi/

  11. Litt usikker her på om man har fått vognen foran oksen eller oksen oppi vognen eller noe annet.
    Jeg tror at det i seg selv ikke er farlig å ‘være flink’ eller å stille krav til seg selv. Spørsmålet blir vel hvor kravet kommer fra.
    Jeg tror mange flinke får motivasjonen sin fra en grunnleggende usikkerhet på seg selv, og frykten for å være annerledes er sterk hos oss mennesker.
    Føler at vi må være forsiktig med å sykeliggjøre det å være flink. Noen er flink til mye men tåler også å drite seg helt ut i andre ting.

    Dette blir litt usammenhengende her på en søndag, men det er noe i meg som føler at ‘diagnosen’ her blir litt feil. Jeg sitter litt med følelsen at problemet ikke er at noen er flinke, men at vi ikke tør å identifisere oss med oss selv. Hvis det gir noen mening. Altså den gode gamle flokselen ‘være seg sjæl’ etc.

    Hvordan lærer man seg å gi blaffen i hva andre mener hele tiden og se innover i stedet for utover når man skal definere seg selv? hvis noen har en enkel yoga øvelse som fikser dette så er jeg villig til å lytte 😉

    Det skal være lov å stille krav til seg selv og å presse seg litt til å gjøre ting bedre for seg selv. Men hvor motivasjonen for dette kommer fra og hva målet er blir viktig. Trener jeg for å bli mer lik han fyren på reklamen eller på stranden som jentene surret rundt mens de fniste lett og rødmet? Eller fordi ikke alle busser er utstyrt med hjertestarter i setet og når jeg som vanlig har gått ut døren hjemme litt for sent og må løpe som en tulling for å nå den, så er det fint å kunne gjøre det uten å utløse slag?

    Som sagt, tror ikke vi skal være så redd for flinke mennesker, men rett og slett lære oss å gi blaffen i dem. Vi må lære oss å leve våre egne liv og være tilstede i dem til enhver tid. Ikke leve dem gjennom kikkerten mot naboen…

Det er stengt for kommentarer.

%d bloggere like this: